Man må finne på noe å gjøre, ellers blir man ko-ko.
Thomas Atkins, Martin Lønhøiden Isaksen og Aleksander Nohr / Foto: Erik Berg
– Det er en veldig spesiell opplevelse å bli introdusert for opera gjennom å regissere verket.
Det sier Vidar Magnussen, som har regien på en helt ny produksjon av Stravinskys The Rake’s Progress. Verket settes opp i Operaen for første gang siden 1964. Magnussen forteller at dette er hans absolutte favorittopera. Og grunnen?
– Nei, det handler jo om at jeg ikke har så lang fartstid med opera, sier Magnussen med en latter.
– Neida. Det er noe helt spesielt med hvordan denne operaen vokser på deg. Den åpner seg som en Peer Gyntsk løk, man finner hele tiden nye motiver og detaljer i både handlingen og musikken. Jeg synes den er helt fantastisk.
En mørkere verden
Vidar Magnussen er kjent for mange fra tv-prosjekter som Side om side og Magnus, og nylig har han vært å se i realityserien Spillet. For kjøpmannssønnen fra Bergen har veien til opera gått via teater og musikal – blant annet kritikerroste Shockheaded Peter, og regien på Heddapris-vinnende The Book of Mormon.
Det er en uortodoks yrkesvei blant operaregissører, som i mange tilfeller nærmest har tatt sine første skritt i operakulissene eller langs stolradene i et orkester.
– Det var vel det at jeg var musikalregissør som var inngangsbilletten, sier Magnussen.
– Siden har jeg virkelig fått øynene opp for denne kunstformen, og jeg har hatt mange enormt vakre operaopplevelser. Spesielt er det magisk å oppleve kraften hos solistene og koret.
Hans første prosjekt i Operaen var med operetten Orfeus i underverdenen i 2021. Denne gangen har han skapt et mørkere univers, med et helt annet utgangspunkt:
– Dette er jo et ferdig verk som skal framføres, med små nyanseforskjeller i regien. Orfeus hadde nyskrevet tekst hvor vi sprengte hele formatet, og vi ante ikke om komedien ville fungere.
Humoren er ikke fraværende i The Rake’s Progress, men den er alt fra lettbent. Her står absurditet og det groteske sentralt, i selskap av mørk tragedie:
Operaen har, som det beste av Shakespeare og Ibsen, både humor og et dypt alvor.
– Denne operaen har det jeg liker aller best med dramatikk, og som du finner i de beste stykkene av Shakespeare og Ibsen, nemlig et dypt alvor koblet med humor. Og heller enn bare et dryss av begge deler, så kommer man helt til ytterpunktene av begge.
– Teksten står seg som en hvilken som helst klassisk teatertekst. Jeg tror min versjon er tro mot originalen på sin måte, men også frisk og spennende.
Manifestering og djevelsk pyramidespill
The Rake’s Progress er en noe utradisjonell opera, og passer sånn sett perfekt for en utradisjonell operaregissør. Den er nyere enn det meste som settes opp, skrevet i 1951, og er ikke basert på et litterært verk, slik mye av operarepertoaret er – Otello, La traviata, for å nevne noen – men på åtte satiriske malerier av William Hogarth.
Historien handler om Tom Rakewells fall fra luksusliv til galskap. Tom får tre ønsker oppfylt av djevelen i tur og orden – penger, lykke, en magisk maskin som kan gjøre ham til verdens frelser – men hver tilsynelatende enkle løsning åpner en Pandoras eske av nye problemer og forviklinger.
– Tom nekter å gjøre jobben som kreves for å utvikle seg som person, men lener seg heller på lykke og hell. Det er en tematikk som er utrolig relevant i den verdenen vi lever i nå, sier Magnussen.
– Hvorfor ta utdanning når du bare kan bli YouTube-sensasjon over natten, for eksempel? Det er der jeg har trukket hovedlinjen i denne nye versjonen.
På et tidspunkt utbryter Tom noe som: «Det var det jeg visste! Jeg måtte bare si det høyt, så ble det sant.» Med nåtidige ører kan det til forveksling høres likt ut som retorikken bak manifestering og pyramidespill. I denne operaen er altså en slik lettvinthet sidestilt med en pakt med djevelen, og får en snøballeffekt hvor sluttresultatet er galskap.
Moralen får vi helt til slutt: «For idle hands, and hearts and minds, the Devil finds a work to do.» Eller, på norsk: «Lediggang er roten til alt ondt.»
– Librettoen snakker jo om det lettlivede sinn, og det tulles veldig med det i epilogen. Man må finne på noe å gjøre, ellers blir man ko-ko.
Når sinnet knekker
I Magnussens versjon er Tom Rakewell ikke bare en mann som lider konsekvensene av sine egne lettvinte valg, men en mann som er syk, og skjebnen hans et resultat av sykdommen. Historien fortelles i retrospekt, fra innsiden av Toms hode på sinnssykehuset (hvor han skal dø).
Gjennom en oppstykket blanding av hans minner, fantasi og vrangforestillinger ser vi hvordan Tom gradvis mister seg selv, og virkeligheten og menneskene rundt ham blir ugjenkjennelige. For Magnussen er det nettopp denne gradvise utviklingen som har vært viktig å utforske:
Jeg har vært interessert i mennesker som går gjennom en fase der sinnet knekker
– Jeg har vært interessert i mennesker som går gjennom en fase der sinnet rett og slett knekker og de får vrangforestillinger. De ser djevelen overalt, de finner katarsis hjemme i stuen.
– Hvordan havner de der? Det er jo ikke sånn at man blir gal med et knips. For meg er det mye mer interessant å følge reisen til galskap og nyansene i hva som leder til det, heller enn å bare konkludere med at «denne personen er gal».
– De dårlige valgene Tom Rakewell tar, skaper enormt store gnisninger i ham selv. Hver gang fører det til lidelse, han kollapser, før han blir motivert til å ta et nytt valg igjen. Jeg tror det er i de skjæringspunktene at han sakte, men sikkert mister sinnet sitt.
En kleptomans evige potpurri
Komponisten Igor Stravinsky har selv beskrevet seg som en slags musikalsk kleptoman, og da han skrev The Rake’s Progress, lot han seg inspirere av og lånte fra komponister han hadde stor respekt for. Resultatet er musikk som glimtvis kan høres ut som Mozart, Monteverdi og Beethoven – om man kjenner til referansene fra før.
– For meg var musikken nærmest utilgjengelig den første gangen jeg hørte den. Nå er den alt annet enn det. Jeg tar meg selv i å gå og synge på den hele tiden, sier Magnussen.
Stravinskys musikk er komplekst skrevet, men ikke nødvendigvis å lytte til. Tydelige innslag av musikaler, jazz og filmmusikk og det at teksten er på engelsk, gjør den kanskje hakket enklere å komme inn i for nye lyttere. Den bærer også tydelig preg av at det var viktig for komponisten å gjøre publikum til lags – og særlig et spesifikt publikum:
– Det at Stravinsky var opptatt av å please Broadway-publikummet, er hele grunnen til at vi valgte å ta med et koreografert shownummer i denne versjonen, som vår egen lille hommage, sier Magnussen.
Stravinskys Peer Gynt?
I tillegg til det musikalske lappeteppet som kjennetegner Stravinskys musikk, har selve historien paralleller til en annen de fleste kjenner – Ibsens Peer Gynt.
I Tom Rakewells trofaste forlovede, Anne Trulove, finner vi Solveig: Hun som venter, mens han hun elsker drar av sted. På den lyststyrte reisen inngår Tom et giftermål med den skjeggete damen Baba, som kan leses som en versjon av Ibsens grønnkledde. I The Rake’s Progress finner vi til og med vuggesangen til slutt.
– Jeg ser i aller høyeste grad glimt av Peer Gynt i Tom Rakewell. Særlig i kraften han har i åpningen, der han kaller erfaring for idioti – «min reise skal være basert på ren lykke, that’s it.»
– Peer Gynt har jo også flere stunder med selvrefleksjon, men her er det litt tydeligere opp-og-nedturer. Tom Rakewell eksponeres for noe nytt, og skjønner fort at det ble helt krise. Så gjør han det igjen og igjen. Peer Gynt er et litt mer innfløkt tekstlig verk sånn sett.
Jeg ser i aller høyeste grad glimt av Peer Gynt i Tom Rakewell
Blant mange moralske tråder i The Rake’s Progress, er dette en av de viktigste: Vær forsiktig med hva du ønsker deg. I løpet av operaen ytrer Tom Rakewell tre ønsker, som får store konsekvenser for skjebnen hans når de oppfylles. Tom rykkes fra et stabilt, men kanskje litt kjedelig liv, til en spiral av absurditet og kaos.
Og hvis Vidar Magnussen fikk tre ønsker av djevelen?
– Da ville jeg ha ønsket meg litt mer ferie. På tre forskjellige steder.
Foto: Stig Håvard Dirdal
Progress