Nøkkeroser, fjær og folkeeventyr
– En fortelling om Svanesjøen er en slags gjenfortelling av en klassiker som vi har tilpasset nordiske forhold, forteller scenograf Katja Ebbel.
For å legge historien nærmere noe vi er kjent med her i Norden, har hun sammen med koreograf Cina Espejord og kostymedesigner Martin Dauchez tatt tak i de gamle folkeeventyrene og flettet elementer fra dem inn i historien om Svanesjøen:
Den onde trollmannen Rothbart har blitt til en karakter som ligner på Nøkken fra norske folkeeventyr. Selve svanesjøen er blitt til et mystisk tjern dypt inne i skogen, med vannliljer på overflaten.
Scenografien forteller publikum om handlingsforløpet:
– Den er med på å bygge dette universet og tydeliggjøre for oss hvor vi er i fortellingen, sier Katja. – Forestillingen gir et bredt publikum en mulighet til å oppleve en klassiker, som vi handlingsmessig har lagt nærmere oss. Folkeeventyr er en del av vårt felles referansegrunnlag og hjelper oss å forstå historien og tematikken.
Et første møte med ballett
Koreograf Cina Espejord har utviklet ideen om En fortelling om Svanesjøen for Operaens Scene 2, med intensjon om å turnere til mindre scener rundt om i landet.
– Dette er en familieforestilling skapt med tanke på at mange av publikummerne møter ballett for aller første gang, forteller Katja. – Elementene fra de kjente folkeeventyrene blir en inngang for dem som sitter og ser på: de mørke skyggene i skogen, de vakre vannliljene, tjernet som glitrer mellom trærne.
På scenen står flere titalls dansere fra Nasjonalballetten og Ballettskolen sammen med fiolinist Terje Tønnesen og resten av scenemaskineriet. Alt skal få plass på en liten scene.
Inviterer publikum med inn i det eventyrlige
– Vi har ønsket å skape noe ordentlig vakkert innenfor disse rammene, noe som gir en lyst til å sitte og bare se og ta inn inntrykkene, og at det stadig åpenbarer seg nye rom inni den mystiske skogen. Scenografien skal invitere publikum med inn i det eventyrlige.
I forestillingen blir hovedrollen Odette trukket mot det mørke, representert ved en Nøkken-skikkelse. Svanesjøen åpenbarer seg som en innsjø.
– Vi har sett mye til Theodor Kittelsens kunst for inspirasjon. Mange av bildene hans har vannliljer som ligger på overflaten av innsjøene i skogen. Disse tjernene forteller om det mørke og uvisse, og gir oss også kanskje et bilde på det mørket som finnes inni menneskene.
Hvordan skaper man et tjern på en scene der gulvet skal fylles med dansere?
Løsningen ble å vippe perspektivet i tjernet oppover – nærmere bestemt teppet som illustrerer vannet: Publikum ser rett ned og inn i innsjøen.
– Vi har flyttet litt på perspektivet sånn at man skal kjenne noe av denne dragningen, denne spiralen innover og nedover i dypet.
Ifølge scenografen har tanken vært at scenerommet skal oppleves litt som en barnebok med mange todimensjonale lag innover – en klassisk illusjonsscenografi. Langt der inne i skogen skimtes en gård, en midtsommerfest og flere overraskelser.
Sceneteppene i begynnelsen av balletten flyttes langsomt. I første scene viker krattskog og tunge grantrær unna. Slik får publikum være med på vandringen innover i skogen.
– Dette er et scenisk univers hvor alle effekter er på maks. Du har de fantastiske danserne, selvfølgelig, men også lys og røyk og store sceneskift og alt det magiske som oppstår i forestillingen. Målet er at det virkelig skal bli flott å se på, forteller Katja.
Danser og designer
– Kostymene hjelper aktørene på scenen å forme karakterene sine, sier kostymedesigner Martin Dauchez. – De hjelper deg å bli en annen.
Martin er ikke bare kostymedesigner – han er også danser i Nasjonalballetten, og har gitt liv til utallige roller på scenen. I En fortelling om Svanesjøen danser han rollen som frier. Med andre ord: Han vet hva han snakker om.
Kostymene hjelper deg til å bli en annen
– Det er annerledes å øve uten kostyme i studio, forklarer han. – Da er det akkurat som om du må overdrive mer, fordi du må kompensere for kostymene når du står i hverdagsantrekket ditt. På scenen er du en helt annen: Du er karakteren din.
Kostymene er også med på å bringe hele historien sammen.
– Det er viktig at publikum kjenner igjen hvem som er hvem. Kostymene avslører også forskjellige temaer og følelser som er sentrale for fortellingen.
Svanesjøen i nye fjær
Mange forbinder Svanesjøen med den legendariske hvite scenen hvor alle svanene danser sammen.
– I vår versjon av scenen bestemte vi oss for at vi ikke ville bruke den klassiske hvit-hvite fargen, forteller Martin. – Vi ønsket oss svaner som så litt mer virkelige ut – litt mer «fuglete».
Svanene har fått fjærimitasjoner i lyse toner, sammen med noen blåtoner og sjøgrønne nyanser for å fremkalle vannet – for vannet er et sentralt element i forestillingen.
Den klassiske tutuen er byttet ut med en drakt med lengre hale.
– Svaner har en slags s-form, og denne svanefølelsen ønsket jeg å gi danserne også, sier Martin.
En reise i tid og farger
Fargevalgene gjennom forestillingen er med på å plassere handlingen i tid og sted. Første og tredje akt av balletten foregår i samfunnet der hovedrollen Odette kommer fra.
– Fordi den første delen finner sted på en sommerfest, ville jeg ha pastellfargede kostymer som gir assosiasjoner til ungdom og uskyldighet, og dessuten en lys, lett følelse, sier Martin.
I tredje del av balletten vender Odette tilbake etter å ha vært savnet i skogen i ti år.
– Da har hun forandret seg. Alle karakterene er blitt mer voksne, og jeg har valgt rikere farger for å framheve denne utviklingen. Odette er her ikledd rødt, for hun går fra å være en uskyldig ung kvinne til en mer moden kvinne, på grunn av det hun opplever.
Fargekontrastene hjelper å skape en historielinje for alle rollefigurene: De går fra pastellfarger, beige og ferskentoner, til mørkere, rikere toner som dyp blå og fiolett. Det samme gjelder hovedrollene.
– Den eneste som forblir i samme fargekode, er Siegfried, broren til Odette, forteller Martin, – for han er vedvarende ung og beholder sin barnlige uskyld. Bortsett fra ham skifter alle de andre karakterene mot mørkere toner mot slutten av balletten.
Kamulert Nøkken
Katja og Martin har samarbeidet tett for å få scenografien og kostymene til å fungere sammen.
– Ideen var å få noen av karakterene til å gå i ett med scenografien – særlig Nøkken, for han er et overnaturlig vesen med skogstjernet som sitt naturlige habitat, forklarer Martin.
– Han er nesten kamuflert: Noen ganger er han til stede uten at man legger merke til ham. Vi har prøvd å gjøre kostymet hans mer organisk og veldig ustrukturert, siden han ikke er del av den menneskelige verden. Det blir spennende å se om vi kan bruke scenografien til å faktisk gjemme ham.
Slengbukser og norsk hyttekultur
Med oppdraget om å tegne kostymer med inspirasjon fra nordisk kultur, måtte franske Martin ut på det han selv beskriver som en oppdagelsesreise.
Etter hvert gikk assosiasjonene til hippie-tiden på 60-tallet.
– Første akt er en midtsommer-aktig fest, og for meg er midtsommer forbundet med blomster i håret og lange, bølgende kjoler. Derfra tenkte jeg at det hadde vært kult om vi gikk for en 60-tallsinpirert Svanesjøen, ler Martin.
Etter hvert flytter handlingen i balletten seg ti år fram i tid.
– Her har vi gått for den mer skreddersydde 70-talls-looken – hvor mennene har dresser med hvite krager, utsvingte bukseben og ermer, og en mer vintage stil, forklarer Martin.
Dessuten har et annet fenomen vært av stor inspirasjon for ham: Norske hytter!
– På hyttetur i Norge har jeg lagt merke til at mange av hyttene er fulle av familiehistorie, samleobjekter, makramé, strikkede tepper og så videre. Sånne detaljer minner meg veldig om 60–70-årene.
Et eventyrlig scenisk univers
Martin har satt pris på å bli bedre kjent med norske folkeeventyr gjennom arbeidet med forestillingen.
– Jeg liker godt hvordan Cina har brakt eventyrene inn og blandet dem med Svanesjøen. Det gir mening, sier han. – Slik jeg kjenner sagnet er Nøkken også en figur som skal advare barna fra å komme for nær vannet – så det er et slags forebyggende eventyr.
Uten å avsløre for mye, er det nettopp dette som skjer med Odette: Av nysgjerrighet går hun for nær tjernet, der Nøkken venter.
Det er Svanesjøen kombinert med deres egne fortellinger
– Karakterenes forhold til vannet er veldig tydelig. Jeg tror det kommer til å skape en fin fortelling – som dessuten er fin for det norske publikummet å kunne relatere til, mener Martin. – Det er Svanesjøen kombinert med deres egne fortellinger. Et fint prosjekt.
Katja istemmer.
– Denne forestillingen har gitt oss muligheten til å lage noe som er slående vakkert, inspirert av rikdommen i eventyrene og Kittelsens malerier. Det har vært målsettingen vår; at publikum skal oppleve noe som skiller seg ut fra mye av det minimalistiske og anonyme man kan oppleve for tiden, røper hun.
– Når man jobber med scenekunst, kan man også lage noe som er eventyrlig og som skiller seg helt fra virkeligheten.
