Hopp til hovedinnhold
Min side Handlekurv
Til forestillingsside
La traviata
Utsolgt
La traviata

Historien om den udødelige divaen

Den luksusprostituerte hovedrollen i La traviata, Violetta Valéry, representerer en arketype som går gjennom kulturhistorien, fra Kameliadamen til Pretty Woman.
Bilde av Richard Gere og Julia Roberts fra filmen Pretty Woman «Pretty Woman» har sitt opphav i «Kameliadamen» og «La traviata». Likevel er ikke penger og kjærlighet like forenelig i operaen, som det er i filmen. / Foto: Alamy Stock Photo

Kanskje kjenner du henne best som Satine i kabaret-filmen Moulin Rouge! eller Sonja i Dostovjevskijs Forbrytelse og straff? Kanskje er det gjennom Vivian i Pretty Woman du sist så henne, eller som Eliza Doolittle i My Fair Lady? Eller kanskje gjennom Greta Garbos karakter Camille i 30-tallsfilmen med samme navn? Maria Magdalena gir heller ikke gale assosiasjoner. 

Alle er de, med sine ulikheter til tross, kulturhistoriens varianter av den samme arketypen: en «femme fragile», en hore-madonna-skikkelse, en sex-synderinne som higer etter et «rent» og bedre liv. 

Hvem er denne arketypen, og hva har hun i århundrer ønsket å fortelle oss? 

Repeterer historien igjen, og igjen 

La traviata betyr den falne kvinnen på italiensk og handler om den rike «kurtisanen», den luksusprostituerte, Violetta Valéry. Originalt levde hun i det aristokratiske Paris på 1700-tallet (som i Operaens nyeste produksjon er flyttet til 1920-tallet), et overdådig forbrukersamfunn for de bedrestilte, der kroppen hennes er en høyt etterspurt vare. I tillegg er hun smittet av tidens bohem-sykdom, tuberkulose. 

På Askepott-aktig vis drømmer hun om å bryte ut av rollen som livet har skjenket henne. Da Violetta møter poeten Alfredo Germont blir drømmen om et annet liv i et øyeblikk virkelig. Hun forelsker seg i Alfredo, og forlater livet som prostituert. Med kjærligheten som innsats starter de et nytt liv på landet. 

– Det sies at det er sju grunnleggende historier vi repeterer, igjen og igjen, forteller Operaens dramaturg Hedda Høgåsen-Hallesby. 

– Den ene er å overvinne monsteret, som i bibelfortellingen David og Goliat eller Star Wars. Den andre er å reise til en annen verden og vende hjem, som i Alice i eventyrland. Den tredje av disse grunnfortellingene finner vi i La traviata og handler om drømmen om forvandling. «Det er den draumen me ber på, at noko vidunderleg skal skje! Some day my prince will come» ... og gjøre det hele annerledes, sier hun. 

«Det kunne vært meg!» 

Kurtisanen Violetta møter sin prins, Alfredo, men hvor lett er det egentlig å bryte med sitt tidligere liv? 

I Violettas tilfelle er det vanskelig. Fortiden innhenter henne raskt, for faren til Alfredo, Girgio Germont, overbeviser Violetta om at hennes stormfulle fortid vil få konsekvenser for Germont-familien. 

For å spare familiens ære, forlater Violetta derfor Alfredo. Kvalt av tuberkuløse lunger, så vel som av samfunnets krav, dør hun til slutt alene. På samme måte som Askepott mister skoen, mister Violetta drømmene, slik også karakterene fra Moulin Rouge! og Kameliadamen gjør.  

– Likevel sitter både hovedpersonen og publikum igjen med håpet om at det umulige er mulig. Ved å gjenfortelle denne historien i mange ulike varianter, så opprettholder vi tanken om at «det kunne vært meg! Jeg kan bli rik, berømt eller finne den store lykken!» Det er jo derfor vi forteller disse historiene igjen og igjen. Det handler om noe grunnleggende ved det å være menneske, sier Høgåsen-Hallesby. 

Et kammerspill om samfunnet der ute

Hvorfor Violetta oppleves som kompleks, er fordi hun er basert på en virkelig historie. I virkeligheten het hun ikke Violetta, men Alphonsine Plessi, kjent under kallenavnet Marie Duplessi. 

Hun levde på midten av 1800-tallet og var en styrtrik «demimonde»: en gledespike som kun hadde faste affærer, én av gangen, men som like fullt opererte på grensen til prostitusjon. Hun var smittet med tuberkulose, og i tiden før hennes død hadde hun en affære med forfatteren Alexandre Dumas. Forholdet ble til romanen og skuespillet Kameliadamen, som videre ble til operaen La traviata. 

Kun fem år etter Maries død, spilte operaen for fulle hus i store deler av Europa. 

I Viktoriatiden var det verken aksept eller kultur for å snakke om samfunnets mange problemområder, som florerende opium-misbruk, prostitusjon eller tuberkulose. Kvinnen var definert ut ifra mannen hun var gift med, og kjærligheten var ikke knyttet til seksualiteten. Men, på siden av samfunnets puritanske idealer, befant det seg bordeller i hopetall. 

Det var en tid for horer og madonnaer. 

– Denne operaen stiller spørsmålet: hva er ekte og hva er iscenesatt? Prostitusjon er iscenesatt kjærlighet, og kanskje kan ekte kjærlighet ha mye av det iscenesatte i seg, sier Høgåsen-Hallesby.  

Det var en tid for horer og madonnaer

Viktoriatidens moralryttere fordømte Verdis opera som skadende for sitt publikum, og at den oppfordret til et urent kjønnsliv. Den engelske doktoren og forfatteren William Acton kalte fenomenet traviata-ism. Begrepet brukte han om innsikten publikumet fikk da de gikk hjem fra operaen – gjennom Haymarket i London – og innså at stykkets falne kvinner var tilstede overalt. 

Men publikum strømmet til operahusene med sosialpornografisk iver. En publikumsfavoritt var født. 

Den falne? 

Kanskje er det ingen andre kunstinstitusjoner som så systematisk behandler døden, sorgen og tragedien som operaen. Operaens dødsrate er massiv, og det skal godt gjøres at ikke minst én sentral rollefigur faller død om i løpet av en operaens akter. Operakritikeren og feminsten Catherine Clement satte dødsraten inn i enda et perspektiv; sceneteppet faller ikke ned før kvinnen dør. 

– På en måte er det sant, og på en annen måte er det feil, sier Hedda Høgåsen-Hallesby om at operaen handler om kvinnens død. 

For hun dør jo egentlig ikke.  

– Violetta, den falne, reiser seg igjen. Hun har gjort det i 170 år, og i løpet av det siste året har hun gjort det i 50 land, i 234 byer. Og hver gang vi forteller historien på ny, så gjør vi det i lys av den tida vi selv lever i. Vi kan bare skape her og nå, og her og nå ser Violetta annerledes ut enn hun gjorde i 1853. 

Å skape sin egen virkelighet 

Operaen La traviata begynner og slutter med Violettas død. Publikum møter henne som festens midtpunkt, men får også se hvem hun er når festen er over. Når ingen ser henne er Violetta syk, ensom og sårbar.  

Lyden av lyse strykere stiger opp fra orkestergraven; det er en lyd som nærmest gisper etter luft. Foran publikum står hun med et budskap, hun konfronterer dem som ønsker å lytte. 

– Musikken i en opera beveger seg på nivået bakenfor ordene, og fortsetter der ordene stopper. Det er operaformens store styrke! Den lager både sin egen virkelighet gjennom musikken, samtidig som den viser vår virkelighet. Violetta er en liten del av en lang historie om mennesket. I møte med henne blir vi både små og store på en gang, sier Hedda Høgåsen-Hallesby.

Giuseppe Verdi sa det best selv: «Å kopiere virkeligheten kan være en fin ting, men å skape en virkelighet er enda bedre.» 

– Den virkeligheten viser at skam, skyld, fortvilelse, sorg, drømmer og lengsel ikke er noe vi er alene om, men noe vi deler med de vi sitter ved siden av i salen, og med mennesker som levde for 150 år siden, ja faktisk for 400 år siden, da operakunsten ble til.