Otello og det svarte stoffet
Vladimir Atlantov som OTello / Photo: Donald-Cooper-Alamy-Stock-Photo
Verdis opera Otello baserer seg på Shakespeares Othello. Det var ikke det første europeiske teaterstykket som hadde en svart karakter på scenen, men siden premieren i 1604 har det vært det mest kjente, fulgt av en lang rekke tolkninger og diskusjoner. Den nigerianske forfatteren Ben Okri kaller Otello-skikkelsen «den hvite mannens myte om den svarte mannen», mens Noémie Ndiaye, professor i engelsk og performance-studier ved Universitetet i Chicago hevder at representasjoner av rase og svarthet ligger i kjernen av dette stykket. Eksisterer dette svarte stoffet også i operaversjonen? I så fall, hvordan forholder vi oss til det?
– Jeg ønsker å fortelle to historier samtidig, sier den østerrikske regissøren Georg Zlabinger, som står bak Den Norske Opera & Balletts nye versjon.
– På den ene siden vil jeg løfte fram verkets sterke psykologiske skildring av menneskelige relasjoner som utfordres av sjalusiens og irrasjonalitetens destruktive krefter. På den andre siden vil jeg vise Otello som et eksempel på hvordan vi stadig må gå i dialog med de kanoniserte verkene: Vi må studere dem fra vårt ståsted, her og nå. Når vi gjør det, oppdager vi også sporene av tidligere tiders gjenfortellinger av samme historie. Slik entrer vi en verden som er mer som et eksploratorium enn et museum.
Når sceneteppet går opp, er vi i et slags utstillingslokale, som samtidig er en lekegrind, en arena og en slagmark, forklarer Zlabinger: Det er et rom der virkelighet møter fiksjon, og det historiske konfronterer det samtidige – akkurat slik det skjer hver gang vi iscenesetter gamle verk på nytt.
Det er et rom der virkelighet møter fiksjon, og det historiske konfronterer det samtidige
Publikum trekkes inn i handlingen
I Zlabingers produksjon av Otello er koret representanter for oss som opplever dette verket i vår tid.
– De studerer historien og fenomenet Otello, de reagerer på det de er vitne til og blir gradvis mer og mer involvert i handlingen. Samtidig tar de stilling til temaer som oppleves kontroversielle for dem.
Å gå helt opp i denne handlingen har publikum gjort i århundrer. Otello skiller seg fra mange av Shakespeares tragedier, men ligner flere av hans komedier, ved at publikum vet mer enn hovedpersonen. Vi ser Otello bli manipulert av Jago til å begå mord, og som tilskuere blir vi medskyldige ved å være Jagos innvidde. Han deler planene sine med oss direkte og trekker oss dermed inn i spillet. Denne forbindelsen kan være ubehagelig for publikum og har ofte vakt sterke reaksjoner.
Mørket i oss
Da Otello hadde premiere ved La Scala i Milano 5. februar 1887, var responsen overveldende. Publikum ga applaus i over en time og krevde reprise på den intense scenen i siste akt, der fire kontrabasser følger Otellos skritt inn i Desdemonas soverom. Musikken var så effektfull at han måtte rygge ut og komme inn igjen for å gjenta scenen.
Operaen ble raskt en del av repertoaret ved operahus verden over, og Verdi, som egentlig ville gi seg etter Aida (1871), fikk bekreftet sin posisjon som en av verdens største operakomponister.
Men ikke alle var like begeistret den kvelden i Milano. Anmelderen Eduard Hanslick – kjent for sin kvasse penn og for sin tro på at musikk skulle være ren – hyllet Verdis musikk, men mente at fortellingen ikke var verdig operascenen. For Hanslick skulle opera handle om det skjønne og inspirere oss til å bli bedre mennesker – ikke vise hva som skjuler seg i de mørkeste krokene av sinnet.
Otello utforsker virkelig det mørkeste i oss: sjalusi, sinne, kontrollbehov, ønsket om å bli sett, likt og forfremmet, manipuleringen, forakten – både overfor oss selv og andre. De mørke følelsene spenner fra fylleangsten i første akt, den forgiftende sjalusien som både Jago og Otello blir besatt av, til den voldsomme skammen Otello møter når han innser hva han har gjort i siste scene. Desdemona blir, i likhet med en rekke kvinner, utsatt for grov vold og mord på stedet der hun skulle være tryggest: i sin egen seng, i sitt eget hjem, av sin egen mann.
Den hvite manns fortelling
Otello bærer også med seg et annet mørke, som strekker seg lenger tilbake enn selve teaterstykket operaen er basert på. Både Shakespeares skuespill og Verdis opera er del av en lang historie der scenekunst har spilt en rolle i å skape og opprettholde stereotypier og systematisk rasisme.
Scenekunst har spilt en rolle i å skape og opprettholde stereotypier og systematisk rasisme
Shakespeares stykke har undertittelen «The Moor of Venice». Begrepet maurer hadde en bred betydning på Shakespeares tid. Ifølge Oxford English Dictionary ble det oftest brukt for å beskrive en «svart person», en bruk som var vanlig helt fram til langt inn i det 20. århundret. Likevel kunne det også referere til muslimer, afrikanere, svarte generelt, eller til og med ateister og hedninger. Uansett betydning var maureren definert som annerledes enn den hvite, kristne mannen.
Og det er en annerledes mann Desdemona elsker. I første akt av Shakespeares stykke hører vi hvordan hun trosser sin far, Brabantio, som ikke godtar at hun er sammen med en mann med «et sotet bryst» og «tykke lepper». Den mauriske Othello skildres gjennom dyriske bilder, og kontrasten mellom ham og den venetianske Desdemona framheves som forskjellen mellom dyr og mennesker. Jago hevder at forholdet deres er både unaturlig og bestialsk, og kaller ham en «gammel svart bukk».
På tross av rasistisk hån og trakassering, blir Shakespeares Othello delvis akseptert som «en av oss». Likevel ender han opp som en voldelig partner og bestialsk konemorder. Før han tar sitt eget liv, beskriver Othello seg selv som en «tyrker med turban» og en «omskåret hund», fremmedgjort fra både den venetianske verden og seg selv. Hans siste ord understreker posisjonen som både dobbelt fremmed og mer dyr enn menneske.
Sot, bodysuits og karikaturer
Teaterhistorikeren Ian Smith hevder at de første som framstilte Othello på scenen, trolig var kledd i tettsittende svarte tekstiler og med ansikter sotete av brent kork. Dette var før 1800-tallets minstrel shows gjorde fenomenet blackfacing berømt. Likevel følger historien om iscenesettelser av «maureren fra Venezia» denne tradisjonen tett.
Blackface minstrel shows, der hvite skuespillere parodierte svarte med ansiktsmaling, overdrevne gester og karikerte dialekter, skal ha oppstått da Thomas Dartmouth i 1830-årene framførte en komisk versjon av Othello, etter først å ha spilt rollen seriøst i New York City. Samtidig dukket egne minstrelversjoner av Shakespeares stykke opp, som Maurice Dowlings Othello Travestie: An Operatic Burletta (1834) og T.D. Rices Otello: A Burlesque Opera (1853).
Disse burleskene brukte Othello-historien til å karikere svart maskulinitet som både latterlig og truende. Den svarte mannen ble framstilt som sint og aggressiv, men alltid i en kontekst der han ble kontrollert av hvite. Han kunne også framstilles som lat, dum eller underlegen.
I Boitos libretto til Verdis Otello er de dyriske framstillingene av Otellos svarthet stort sett fjernet. Dette skyldes delvis at hele første akt av Shakespears drama – der vi får bakgrunnshistorien om Brabantios motvilje mot sin svarte svigersønn – er utelatt. Likevel formidler operaen fortsatt historien om en svart mann med «svulmende lepper» som, til tross for å ha blitt «sivilisert», dreper en «elfenbenshvit» kvinne.
Også på operascenen har Otello tradisjonelt blitt framstilt av hvite sangere i blackface, en praksis som har vedvart helt fram til nyere tid. I de siste tiårene har rollen imidlertid også blitt sunget av svarte sangere. Men er dette en god løsning?
Merket av en blodig historie
«Blant alle rollene i kanon er kanskje Othello den som definitivt ikke bør spilles av en svart skuespiller», uttalte den britiske skuespilleren Hugh Quarshie i 1998. Han argumenterte for at å sette opp stykket videreførte dets rasistiske undertoner og bekreftet for hvite publikummere stereotypier om svarte som overemosjonelle, voldelige og ustabile.
Otello ble skapt av en hvit forfatter, for å spilles av en hvit skuespiller med svart ansiktsmaling, for et hvitt publikum. Helt fra stykkets start er han markert som annerledes.
Denne fortellingen bærer et historisk sår vi ikke vil skjule
Georg Zlabinger
I Georg Zlabingers tolkning er denne annerledesheten fortsatt sentral, men her er ikke Otellos ansikt malt svart – det er rødt, av blod. Dette blodstenkte uttrykket følger ham gjennom hele historien, fra første til siste scene.
– Slik Otello åpner for mange tolkninger, kan også det blodmalte ansiktet gi ulike assosiasjoner: til noe voldelig, til krigens traumer, eller til sårbarheten til et nyfødt barn som formes av omgivelsene og som potensielt både kan innta rollen som helt eller monster. Blodet er også det enkleste beviset på at alle mennesker er likeverdige.
Samtidig vil regissøren at blodet og det malte ansiktet skal minne oss om verkets plass i en vestlig tradisjon med problematiske representasjoner:
– Denne fortellingen bærer et historisk sår vi ikke vil skjule – en sorg over hvordan mennesker framstiller og behandler hverandre.
Sporene av denne historien ses også på scenen i form av en svart Madonna, knyttet til Desdemonas dype tro, og en svart hodeskalle, som også vekker assosiasjoner til et annet kjent Shakespeare-stykke. Disse sterke symbolene utfordrer vante forventninger til klassiske bilder og deres farger.
Likevel er Otello mer enn et symbol, understreker Zlabinger.
– Uavhengig av hudfarge eller opprinnelse er han et traumatisert menneske med en voksende indre mørke som vi alle kan gjenkjenne i oss selv.
Dette vises koret under det eksplosive åpningsscenen av stykket og den dramatiske finalen av tredje akt, hvor den kollektive reaksjonen speiler og forsterker karakterens indre uro, forklarer Zlabinger.
Det svarte tørkleet
Dramatikken i Otello utspiller seg ikke bare i det store, med stormfulle kast og korscener, men også i det lille: Det er noe så lite som et lommetørkle som får Otellos verden til å gå i svart, da han tar det som et synlig bevis på Desdemonas antatte utroskap.
I teaterstykket blir tørkleet beskrevet som brodert med jordbær, i operaen med blomster. Tradisjonelt har det i framføringer blitt antatt å være hvitt – som et symbol på Desdemonas uskyld, men også på at hun har fullbyrdet ekteskapet med Otello, i form av å være en slags mini-versjon av lakenet etter bryllupsnatta.
Lommetørkleet og det svarte stoffet blir et ledemotiv med mange mulige assosiasjoner
Georg Zlabinger
Ian Smith argumenterer for at vi ofte har oversett tekstens og historiens bredere kontekst når lommetørkleet har blitt antatt å være hvitt. I artikkelen «Othello’s Black Handkerchief» hevder han at svart tekstil både ble brukt for å markere Otellos svarthet ogi som en sentral rekvisitt Otello beskriver tørkleet som «farget av mumier». Den svarte væsken, utvunnet fra døde kropper, ble nemlig brukt til å farge tekstiler. Selv om dette i dag kan virke grotesk, var denne praksisen kjent både i Europa og Afrika på Shakespeares tid.
Hvis tørkleet var farget av mumier, må det ha vært svart, påpeker Ian Smith. Han mener dette minner oss om det svarte stoffet som tidligere ble brukt på scenen for å framstille Otellos hud.
Desdemona har fått tørkleet av Otello, og bærer dette tøystykket som et synlig symbol på Otello: som en stadig påminnelse om sin svarte, afrikanske, men forbudte kjærlighet.
– Det svarte lommetørkleet spiller en viktig rolle i vår fortelling, sier regissøren.
– Tørkleet minner oss om en historie med problematiske fremstillinger på opera- og teaterscener. Samtidig peker det på de utallige bildene og ideene om det svarte i historien om Otello: det mørke havet, nattehimmelen, den svarte hydraen som et symbol på sjalusi – og ikke minst den gravkammeraktige stemningen av tap som overskygger hele handlingen.
Lommetørkleet og det svarte stoffet blir et ledemotiv med mange mulige assosiasjoner – inkludert en overhengende sorg over hvordan mennesker behandler og fremstiller «den andre»,» forklarer han.
En fortelling om å fortelle
Ifølge Verdi fantes det bare én tolkning av Shakespeares Othello, og den hadde han funnet i sin operaversjon. Dette er både herlig frimodig og ganske paradoksalt, for Otello er et stykke som handler om mye: sjalusi, krig, etnisitet, religion og familietragedier – men også om selve handlingen å tolke og fortelle.
Otello vinner Desdemonas hjerte ved å fortelle historier fra livet sitt, mens Jagos største styrke er evnen til å få andre til å tro på fortellingene sine. Jago blir selv overrasket over hvor enkelt det er å få folk til å følge sin versjon av virkeligheten og skape en verden etter sitt bilde.
– Otello får oss til å stille spørsmål ved historiene vi får presentert, og ved ideen om én sannhet, sier regissør Georg Zlabinger.
Otello får oss til å stille spørsmål ved historiene vi får presentert, og ved ideen om én sannhet
Georg Zlabinger
– Historien i seg selv oppfordrer oss til å være skeptiske til én enkelt måte å forstå både operaen og dramaet på. Selv om vi ønsker at en bevissthet om verkets historie skal prege vår iscenesettelse, ønsker vi ikke å gi publikum et endelig svar på hva de ser.
Zlabinger understreker at Otello ikke er et kunstverk som ble skapt én gang for alle, som noe vi bare kan betrakte på et museum. Det er et verk vi må gå inn i, som tar form på nytt hver gang vi forteller historien. Måten vi forteller den på, er alltid påvirket av de stemmene som har fortalt den før oss – fra Shakespeare, via Boito og Verdi, til utallige produksjoner, sangere, regissører og perspektiver. Dette inkluderer også nyere gjenfortellinger, som Toni Morrisons Desdemona og Keith Hamilton Cobbs American Moor, som gir historien nye dimensjoner ved å fokusere på henholdsvis Desdemonas og den svarte skuespillerens perspektiv.
– Avstanden mellom oss og de klassiske verkene gir oss mulighet til både å engasjere oss emosjonelt i de gjenkjennelige fortellingene om det å være menneske, og samtidig ta et skritt til siden for å betrakte bagasjen disse verkene bærer med seg – inkludert det svarte stoffet, som både konkret og metaforisk følger Otello, avslutter Zlabinger.
Takk
Teksten er skrevet i stor takknemlighet til innledere og deltakere ved seminaret «Staging Othello/Otello Today» ved University of Chicago 11. oktober 2024.
Hedda Høgåsen-Hallesby er dramaturg i Nasjonaloperaen.
Kilder
Ndiaye, Noémie, Scripts of Blackness: Early Modern Performance Culture and the Making of Race University of Pennsylvania Press
Okri, Ben, ‘Leaping Out of Shakespeare’s Terror: Five Meditations on Othello’, Way of Being Free (London, 1997), 71–87
Smith, Ian, ‘Othello’s Black Handkerchief’, SQ 64.1 (2013): 1–25
Thomson, Ayanna, ‘Introduction’, Shakespeare, William. Othello: Revised Edition (The Arden Shakespeare Third Series) Bloomsbury Publishing
Photo: Adam Olsson