Ny forestilling i gammel drakt
Eksempel på kostymer til damekoret / Photo: Ingeborg Norshus
Da Operaen bestilte en ny oppsetning av Otello i regi av Georg Zlabinger, og med kostymedesign av Theresa Wilson, var bestillingen at kostymene til det store koret skulle være gjenbruk på en eller annen måte – ett skritt i retning av å produsere opera på en mer bærekraftig måte. Både regissøren og hans bror Martin Zlabinger, som er ansvarlig for scenografien, var involvert i diskusjonen – og de var alle samstemte om at de var klare for en slik utfordring, selv om det ville kreve store tilpasninger fra alle.
I tillegg til solistene står 70 korister på scenen i denne oppsetningen, og alle skulle ha tre kostymer hver. Og noen av kostymeskiftene måtte også kunne skje raskt, såkalte hurtigskift. I tillegg er også Barnekoret med – med rundt 40 barn fordelt på to lag. Hver enkelt måtte ha hvert sitt unike kostyme – og dermed var de umulig å masseprodusere. Hvordan skulle man få alt dette til å fungere sammen?
Nøkkelen lå i å skape relativt tidløse kostymer basert på det som fantes av kostymer på lager, stoff og materialer, forteller kostymedesigner Theresa Wilson.
Kostymene til koret skulle enten være second hand, eller brukt i tidligere oppsetninger, og eventuelt sydd om dersom dette var nødvendig, eller sydd av stoffer vi allerede hadde på lager. Det var et poeng å unngå online shopping i så stor grad som mulig – med dertilhørende shipping.
En designers skattekiste
Wilson startet med å presentere moodboards og fargepaletter for kostymeavdelingen, som så gikk i gang med å se hva som fantes på Operaens kostymelager fra før, og hva som måtte finnes brukt andre steder.
– Det var som å dykke ned i en skattekiste, sier Wilson.
– Det å finne små perler av kostymer, detaljer, nydelig tilbehør – vakre farger, vakre stoff, og så forestille meg hvordan de kunne brukes.
Det ble et omfattende arbeid, spesielt for kostymeavdelingen, som har ansvar for fargeri, hodeplagg, parykker og sko i tillegg til kostymene. Ikke minst var de som har ansvaret for kostymelageret, viktige i denne prosessen, med sin ekspertise om hva som er lagret og hvor.
– Kostymene til herrekoret var minst krevende, for mannsklær og -mote har forandret seg mindre de siste 30 årene enn kvinneklær, forklarer Wilson.
– Derfor var de fleste av deres kostymer rent gjenbruk av tidligere kostymer, med enkle justeringer.
Når det gjaldt kostymene til damekoret, ble det meste funnet i diverse bruktbutikker. Til og med flere av Theresas egne plagg har fått et nytt liv på scenen!
Unike kostymer fra ulike tidsepoker
Det krever mye å skulle designe tre kostymer til hver av de 70 koristene, bare basert på allerede eksisterende tekstiler. Derfor skjønte Wilson fort at de fleste kostymene måtte være forskjellige – og at de måtte være lette å skifte og kombinere med andre plagg.
I operaens første akt er koret et moderne publikum, kledd i klær vi kan kjenne igjen. Wilson tok utgangspunkt i jordtoner, nøytrale farger – eller farger fra kyst og sjø, eller skog. Senere glir koret mer over i handlingen, og utgjør mennesker i det som kan beskrives som en generell krigssituasjon, uten å være knyttet til en spesifikk tid.
En mengde uniformsjakker fra ulike epoker og med forskjellig snitt ble hentet fram fra Operaens kostymelager. Trekantede «napoleonshatter» kunne brukes sammen med mer moderne militære luer og hodeplagg, høyskaftede militærstøvler kunne trekkes utenpå en vanlig bukse. Mange av disse klesskiftene skjer på scenen – og vipps, mer skal det kanskje ikke til for at sangerne fremstå som helt andre karakterer?
Skitne og blodige plagg
Det ble plukket ut kilovis og stativ på stativ med brukte kostymer, og også klær fra bruktbutikker. Theresa leverte mer utførlige kostymetegninger – og i Operaens verksteder kunne arbeidet begynne for fullt: Plagg ble sydd om, stoff ble farget og patinert, krager, blonder, pyntedetaljer ble forsiktig løsnet og kanskje festet til et helt annet plagg.
I tillegg hadde Wilson kontakt med scenehus andre steder i Europa, og jammen var det ikke et operahus som hadde et lager med undertrøyer og undertøy – brukt som kostymer, selvfølgelig, som egentlig skulle kastes. Mange av disse var i utgangspunktet også patinert for å skape inntrykk av at de var skitne, slitte, kanskje blodige. Perfekt gjenbruk!
Også hodebekledningene i Otello er for det aller meste gjenbruk med enkelte tilpasninger eller omsøm – mens man fant fem soldathjelmer på Finn.no.
Solistenes kostymer har derimot blitt nyskapt og sydd i forbindelse med denne oppsetningen – men også her har man i stor grad brukt stoffer og tekstiler fra lager. For eksempel har man brukt samme stoffrull til å lage tre ulike herrekostymer, men som har blitt farget i ulike farger.
Det er ikke uvanlig at man trenger mange parykker til en oppsetning, men i Otello er det bare sju. Seks av disse er fra lager, men frisert om. Dessuten må Jagos baldcap, altså som får ham til å fremstå som skallet, lages for hver forestilling.
Et skritt på veien
Systua og de myke verkstedene i Operaen er på mange måter drevet etter bærekraftige prinsipper, der man tenker gjenbruk og ombruk i stor utstrekning. Mange kostymer blir hentet frem og tilpasset når forestillingen de ble brukt i, ikke lenger skal settes opp, det samme gjelder sko, hodeplagg og parykker.
Også de såkalte harde verkstedene, de som bygger kulisser og sceneelementer, prøver så godt de kan å bruke materialer de allerede har, istedenfor å kjøpe alt. Og allerede i tegningsprosessen må konstruktørene, som tegner og beregner alt fra store veggelementer til husfasader, tenke på bærekraft. Kristina Bell, produksjonssjef for verkstedene, er strålende fornøyd med at alle korkostymene til Otello er produsert på bærekraftig vis. Men hun understreker at det er mye som skal på plass før man kan kalle en produksjon for grønn. For eksempel må man digitalisere alt som ligger på lager, slik at det skal være relativt enkelt å finne frem til, man må ha gode systemer og rutiner for all materialbruk.
– Det er viktig å nevne at man bare får til en grønn produksjon i samarbeid med designeren og medarbeiderne på verkstedene. Vi må snu om på rutinene våre, designprosessen blir annerledes og det kreves ekstra innsats og engasjement fra alle medarbeiderne for å få det til. sier Bell.
– Jeg er veldig imponert over hvordan alle på myke verksteder tok oppgaven imot og har løst den – og som alltid med god stemning og i godt humør. Bærekraft kan være så mangt, og handler om mer enn energisparing og gjenbruk.
Men også små skritt er viktige på veien mot et mer bærekraftig operahus. Theresa Wilson tok utfordringen på strak arm, og godt hjulpet av mange hender på verkstedene, kan hun konstatere at i Otello er nesten 250 unike kostymer blitt til utelukkende basert på gjenbruk!
Photo: Adam Olsson