Introduksjon til The Rake's Progress

Det er altså ikke snakk om en opera av Purcell eller Britten, eller noen annen engelsk komponist, men om Igor Stravinsky.

Men hvem var Igor Stravinsky, mannen bak de svarte solbrillene?

Han er anerkjent som en av 1900-tallets største komponister, og i 1998 kåret Time Magazine ham til en av århundrets 100 mest innflytelsesrike personer.

Han er den eneste klassiske komponisten som har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame.

Han var den eneste dalevende komponisten som ble brukt i Walt Disneys Fantasia.

Han skal visstnok ha hatt et forhold til Coco Chanel og var en nær venn av kunstneren Pablo Picasso.

Men hva vet dere om Stravinskys musikk? Hva kjenner dere til?

Kanskje balletten Ildfuglen? Det var hans første samarbeid med den kjente impresarioen Sergei Diaghilev, og ble hans store gjennombrudd.

Eller Vårofferet? Vårofferet førte til et opprør blant publikum på grunn av den komplekse musikken og den voldsomme dansen da den hadde premiere i Paris i 1913. Det sies at verket endret måten komponister forstod rytmisk struktur på, og regnes av mange for å være starten på den moderne tid innen kunsten. En gal manns verk, skal Puccini ha kommentert.

Men det dere nettopp hørte hørtes da veldig «klassisk» ut. Litt Mozart-aktig, eller hva? Det er faktisk ikke så rart.

Stravinsky endret nemlig sitt musikalske utrykk i sammenheng med at han flyttet til nye steder og endret sitt statsborgerskap. Han var født i Russland i 1882, bodde i Sveits under 1. verdenskrig, flyttet deretter til Paris i mellomkrigstiden og tok fransk statsborgerskap, døde i New York som amerikansk statsborger og er gravlagt på øya San Michele, Venezias kirkegård, ved siden av Djaghilev, ballettimpresarioen, i 1971. Stravinsky levde gjennom Europas mest omveltende perioder med krig, revolusjoner, migrasjon og kulturell- og politisk endring, og dette gjenspeiles i musikkens hans.

Stravinskys musikk deles inn i tre tydelige perioder:

Hans russiske

Hans nyklassiske

Hans serielle

Operaen dere skal få høre om i dag, heter The Rake’s Progress, og markerer slutten på Stravinskys nyklassiske periode. Operaen har blitt et viktig verk i operahistorien, og er den mest fremførte operaen skrevet etter Puccinis død (1924).

Hjertelig velkommen til introduksjon av operaen The Rake’s Progress. Jeg heter Ragnhild Motzfeldt og jeg er operaformidler her ved Den Norske Opera & Ballett.

«No word from Tom.» Hvem er det som synger dette? Jo, det er Anne Trulove. For et navn! Trulove som i ekte kjærlighet. Anne betyr også guds tilgivelse av synd.

Ikke et ord fra Tom, synger Anne. Kan ikke kjærligheten holde løfter i byen? Anne er akkurat som en annen jente godt kjent for oss her i Norge, ja, og som akkurat har stått her på Hovedscenen og ventet ... For som Peer Gynts kjæreste Solveig, så venter Anne Trulove på sin store kjærlighet, Tom Rakewell, som også har et spennende navn jeg skal forklare dere betydningen av litt senere.

Tom har som Peer, dratt ut i den store verden for å søke lykken. Han møter ikke akkurat flyvende reinsdyr, grønnkledde damer og selveste Dovregubben, men han møter alle fristelser som storbyen London har å by på, i tillegg til en maskin som skal gjøre stein om til brød og en skjeggete dame.

Vi skal hoppe litt tilbake:

Anne og Tom er kjærester, og har planer om å gifte seg. Faren til Anne har skaffet Tom jobb i banken til en god venn av ham, men Tom takker nei og sier han har andre planer. Hvilke planer?

Toms motvilje til å skaffe seg en fast jobb bekymrer Annes far.

«Jeg lover deg at Anne ikke skal gifte seg med en fattigmann», forsikrer Tom.

«Så lenge han er ærlig må hun gjerne gifte seg med en fattigmann», svarer far Trulove, «men jeg er fast bestemt på at hun aldri skal gifte seg med en latsabb!»

Pøh, tenker Tom for seg selv, skulle jeg slave meg gjennom et helt liv kun for å gjøre andre rike. Ikke jeg. Jeg erklærer herved at jeg legger mitt liv i lykkens hender. La meg leve etter vettet mitt og stole på lykken.

[Musikkeksempel]

«I wish I had money!» synger Tom, og ytrer sitt første ønske: Jeg skulle ønske jeg hadde penger! Vær forsiktig med hva du ønsker deg, heter det. Du vet hva du har, men ikke hva du får.

Og som ånden ut av lampen til Alladin dukker Nick Shadow opp for å oppfylle Toms ønske. Dette er heller ikke et tilfeldig valgt navn, da Old Nick er et annet ord for djevelen på engelsk, så det er altså djevelens skygge som dukker opp. Nick Shadow kommer med bud om en beleilig pengearv fra en obskur onkel, og han tilbyr seg å bli Toms tjener for et år, for deretter å gjøre opp regnskapet for sine tjenester. Sammen med Nick drar Tom av sted til storbyen London for å lete etter lykken. Og dermed starter den nedadgående reisen mot fordervelsen. Slik havner altså en storkar på skråplanet, synger Nick.

[Musikkeksempel]

Det er ytterst få operahistorier som er komponistens eller librettistens egne, ja, hvis vi ser bort fra Wagner, selvsagt. De fleste operaer bygger gjerne på en sann historie, en myte, et eksisterende skuespill eller kjente bøker. Stravinsky ble også inspirert av et eksisterende verk, ikke et litterært verk, men et kunstverk, faktisk en billedsamling på hele åtte malerier malt av den engelske kunstneren William Hogarth rundt 1733, med tittelen A Rake’s progress. Bildene illustrerer den gradvise nedgangen mot fordervelsen til den late og umoralske unge arvingen Tom Rakewell, som sløser bort arven som hans gjerrige og asketiske far har etterlatt ham, på festing, gambling, prostitusjon og luksus. Arven forsvinner dermed fort, og han blir arrestert fordi han skylder penger. Hans tidligere forlovede redder ham ut av knipen, men for å skaffe seg mer penger gifter han seg med en rik gammel enke. Han mister hele formuen hennes på spillebordet og blir satt i gjeldsfengsel, før han ender sine dager på Bedlam psykiatriske sykehus, nedbrutt av syfilis.

Så hvis du trodde at sex, sprit og en rock'n'roll-livsstil var en oppfinnelse fra det tjuende århundre, trenger du ikke å se lenger enn til de satiriske trykkene til William Hogarth! Hogarth var i opposisjon til borgerskapet og kapitalismen, og opptatt av de kulturelle endringene som foregikk i England på 1700-tallet. England var i ferd med å bli et økonomisk sentrum, og mange mennesker ga etter for fristelser og overflod, som førte dem inn i en nedadgående spiral. Med sine bilder holdt han opp et moraliserende speil foran det engelske samfunnet; de prostituerte, kvinneforførerne, adelen – ja selv presteskapet slapp ikke unna. Bildene er utrolig detaljerte, det er masse som skjer, de er som et slags visuelt teater, rett og slett et storyboard eller en tegneseriestripe, hvilket var helt nytt på den tiden. De er også fulle med symbolikk og henvisninger til kjendiser, klasseidentitet og andre detaljer som Hogarths samtidige lett kunne kjenne igjen.

Selv tittelen var satirisk, den refererte til The Pilgrims Progress av John Bunyan, boken som på den tiden var den mest leste boken i England etter Bibelen. En pilgrims vandring er en kristen oppbyggelig fromhetsroman skrevet på slutten av 1600-tallet, om mannen Kristen som vil forlate byen Undergang for å søke veien til Den himmelske by. På veien må han kjempe seg gjennom ulike farer og vanskeligheter før han endelig når sitt mål, himmelen. For «raken» Tom går det motsatt vei.

Også betegnelsen «rake» var godt kjent for Hogarths samtidige. «Rake» er en forkortelse for «rakehell/ hellraiser», en mann med umoralsk oppførsel og et utsvevende liv, som kaster bort sin arvede formue på gambling, alkohol og kvinner, og pådrar seg en stor gjeld i prosessen. Akkurat som Tom, og derav hovedkarakterens navn Tom Rakewell.

Stravinsky så billedsamlingen da den var utstilt i Chicago i 1947, og skjønte umiddelbart at bildene ville være det perfekte grunnlaget for en engelskspråklig opera, en idé han hadde hatt i tankene helt siden han ankom Amerika. Stravinsky henvendte seg til den britiske poeten W.H. Auden, som sammen med sin amerikanske partner Chester Kallman gikk med på å skrive librettoen.

Mot slutten av første verdenskrig begynte den nyklassiske stilen å blomstre innen musikken, som en motreaksjon til senromantikken, ekspresjonismen og impresjonismen som hadde vært ledende før krigen. Hvordan kunne de fortsette å skrive den samme form for musikk nå som verden var blitt forandret for alltid, var spørsmålet mange komponister stilte seg, også Stravinsky. Ønsket var å gå tilbake til perioden på 1700-tallet, hvor alt var klart og ordentlig og med tydelige inndelinger som symfonier, konserter og sonater. Balletten Pulcinella fra 1920, basert på musikk av Pergolesi, markerte starten på Stravinskys nyklassiske periode.

«Pulcinella var min oppdagelse av fortiden, åpenbaringen som gjorde hele mitt senere arbeid mulig», fortalte Stravinsky.

Stravinskys nyklassiske periode skulle så kulminere med The Rake’s Progress, hvor ikke bare librettoen var basert på et 1700-talls kunstverk, men altså også musikken. Mozart var hovedinspirasjonen, og Stravinsky skal visstnok ha sett på seg selv som Mozarts etterfølger. Fra store orkestere, som tidligere hadde kjennetegnet Stravinsky, skrev han nå for et lite kammerorkester, som passet best inn i et lite teater, men med lang tradisjon, som Venezias La Fenice. Stravinsky gjenintroduserer også et av de viktigste instrumentene fra den barokke og klassiske musikken; klavicembalo/cembalo. Han ønsket å blande følelsen av Mozarts opera Così fan tutte med alt det han hadde perfeksjonert de siste 30 årene etter Pulcinella. Så for de av dere som kan deres musikkhistorie, vil dere kunne få assosiasjoner til Monteverdi, Gluck, Purcell, Mozart, Rossini, Verdi og andre – med en liten Stravinsky-tvist. Samtidig er verket fullt av referanser til den amerikanske musikken som Stravinsky ble introdusert for, kanskje som en hyllest til landet som hadde tatt ham imot.

Stravinsky beskrev seg selv som en musikalsk kleptoman, hele sitt liv stjal han musikalske ideer og uttrykk som han likte fra russiske folkesanger, fra jazz eller fra hele den vestlige musikkhistorien. Så knadde han det om til sitt eget. På den måten inviterer han dermed lytteren til å gjenhøre det kjente med friske ører.

Stravinsky og Audens historie om Tom er inspirert av Hogarths bildeserie, ikke alt er med, og noe har de lagt til antagonisten Nick Shadow, djevelen, som vi ikke finner i Hogarts bilder. Tom Rakewell er heller ikke lenger Hogarts kyniske rake, men mer slik Ingmar Bergman så treffende beskrev Stravinskys Tom; det drømmende, lettlevde, slappe mennesket, ikke slemme, men det uetiske menneskets vei mot undergang. Auden gir ham også en manisk-depressiv personlighet, til tider høyt opp og deretter lang nede.

[Musikkeksempel]

Djevelen Nick introduserer Tom for storbyen London, der han gir etter for alle sine lyster på Mother Gooses bordell, og blir med opp på rommet til selveste bordellmamma Mother Goose. Goose var et annet ord for syfilis i England på 1700-tallet.

Etter en tid i London begynner Tom å kjede seg, han føler seg tom og nedbrutt og ytrer så sitt andre ønske: «I wish I was happy», jeg skulle ønske jeg var lykkelig. Igjen er Nick Shadow på plass for å løse situasjonen til sin herre, og foreslår at han gifter seg med sirkusartisten Baba the Turk, den skjeggete damen, en kjent skikkelse i byen. Tom tror Nick har gått fra vettet som foreslår noe slikt, men Nick sier at «om du vil bli lykkelig, må du lære deg å være fri, og gjøre det motsatte av det fornuften forteller deg». Og Tom er som alltid lett påvirkelig.

Samtidig er Anne, hjemme på landet, bekymret for Tom. Hennes kvinnelige intuisjon sier at Tom ikke har det bra og at han trenger hennes hjelp. Hun bestemmer seg for å dra til London.

[Musikkeksempel]

Men djevelen handler raskere, så daAnne ankommer storbyen, har Tom allerede giftet seg med den skjeggete damen, Baba the Turk, og Anne drar såret tilbake.

Etter en stund begynner Tom igjen å kjede seg, og han har fått nok av Baba som aldri tier stille. Det faller selvsagt ikke i god jord hos sirkusartisten, som føler seg tilsidesatt og bryter ut i en skikkelig parodisk barokk sinna-arie før Tom får bedøvet henne, og han selv legger seg til å sove.

[Musikkeksempel]

I en drøm, satt i spill av Nick, ser Tom for seg en revolusjonerende maskin som gjør stein om til brød, og hvordan han blir menneskehetens frelser, og idet han våkner, utbryter han sitt tredje ønske: «O, I wish it was true!» Jeg skulle ønske det var sant at jeg var verdens frelser. Og på null komma niks står Nick der med maskinen han drømte om! Ta-da! Tom satser hele sin formue på dette luftslottet av en maskin, luftslottet sprekker og alt han eier og har blir solgt på auksjon. Baba the Turk følger nesten med på lasset ...

Nick innkaller Tom til et møte på kirkegården, for nå er oppgjørets time kommet. Ett år og én dag har gått, og det er dags for betaling for hans tjenester, det er ikke penger han vil ha, men Toms sjel! Nick er jo en gentleman, så han gir Tom muligheten til å redde seg selv om han gjetter riktig tre ganger i et umulig kortspill. Med Anne i tankene, hans true-love, så gjetter Tom riktig. Men før ånden Nick Shadow forsvinner, tar han fra Tom forstanden, og Tom ender opp på Bedlam, et beryktet psykiatrisk sykehus i London, som har inspirert flere bøker, skrekkfilmer og TV-serier.

... Og det er her vår historie starter når regissør Vidar Magnussen setter opp The Rake’s Progress her på Hovedscenen, også han kjent fra filmer og tv-serier. Hele historien går for seg idet Tom allerede har mistet forstanden og er innlagt på psykiatrisk avdeling. Og det vi får være med på, er et tilbakeblikk på ting som har skjedd i livet til Tom, ting som har gjort at han er der han er i dag. For det er jo ikke sånn at man blir gal ved et knips, slik Tom på en måte blir i Stravinskys historie. For Vidar er det mer interessant å se hvorfor Tom blir gal. Og det har han blitt på grunn av de mange dårlige valgene han har tatt, og de valgene har etter hvert skapt så store gnisninger i ham selv at han litt etter litt har mistet forstanden. Det er Toms visjoner vi ser, og derfor er de oppstykket og blandet. Personene han møter på sin vei, er forvridde versjoner av dem han møter på sykehuset, bortsett fra Anne, som er bildet på det ekte og naturlige.

I Toms hode blir alt større og forsterket. Dette manifesterer seg virkelig i de fargerike kostymene til kostymedesigner Christina Lovery. Djevelen Nick starter ut som en litt snodig type, og ikke som en direkte djevel, men for hver aksept han får fra Tom, så vokser han seg større og større og mer i konflikt med Toms liv, og plutselig så eksisterer han ikke lenger. Hvem er denne djevelen på skulderen vår som får oss til å ta gale valg?

Jo verre det går for Tom, jo sykere han blir, jo mer ser han djevelen overalt.  Er Nick egentlig bare en annen side av Tom, introdusert av Stravinsky og Auden for å kunne spille ut Toms indre moralske konflikt? Nick Shadow tviler faktisk litt på sin egen eksistens: «Mange nekter for at jeg finnes, gid det var så vel», synger han i operaens epilog.

Historien om en ambisiøs ungdom forført av fristelser og grådighet er en kjent historie innen litteratur og kunst, kanskje aller mest gjennom Goethes Faust. Stravinsky og Auden fokuserer på kjærlighetens forløsende kraft, selv om Toms forløsning bare er delvis – han finner fred og kjærlighet, men kun i galskapen. I Vidars versjon er det på en måte to kjærlighetshistorier, den ene er selvsagt Anne, som holder fast ved kjærligheten til Tom hele veien på tross av hans forferdelige valg. Så er det Baba, som i Vidars fortelling har forgreininger inn i Toms vanvidd, Baba er hans psykiatriske sykepleier som følger ham gjennom hele operaen (en mann med skjegg). Det er altså et pasient-pleier forhold, og viser den kjærligheten en sykepleier har for sine pasienter, en som bare må gi av sin omsorg uten nødvendigvis å få noe tilbake.

Så har vi de tre ønskene, som Stravinsky og Auden så genialt introduserte med tanke på at de oppsummerer det hele.

1. Jeg skulle ønske jeg var rik. Hva vil det si å være rik? Tom får presentert en versjon, men det er jo kanskje ikke helt sånn han hadde sett det for seg og hva skjer når man plutselig får masse penger mellom hendene? Mye vil ha mer, men fanden vil ha fler, er det noe som heter ...

2. Jeg skulle ønske jeg var lykkelig. Hva vil det si å være lykkelig? Er det for eksempel å kunne gjøre akkurat hva du vil?

3. Jeg skulle ønske jeg var verdens frelser. Hva vil det si å være verdens frelser? Jo, det vil jo si å være god, ha omtanke for de rundt seg og ikke bare tenke på seg selv.

Vidar er ikke i tvil om at operaen er relevant for oss i dag. Han mener librettoen står seg som en hvilken som helst klassisk teatertekst. Historiens kjerne handler jo om Tom som nekter å gjøre en ærlig reise for å bli en ærlig eller ekte person, men lener seg kun på lykke. Og det er jo en tematikk som treffer verden veldig i dag. Vi lever i en verden der barn tenker de skal bli youtube-stjerner, bare de får seg nok følgere, så skal livet ordne seg. Hvordan blir våre barn om 20 år? Dette er et stykke om hvor galt det kan gå.

«Vend tilbake, elskede», er det siste Tom ønsker seg. Så se der; han hadde altså alt han trengte før han begynte å ønske seg all verdens ting. Anne kommer til slutt på besøk, og akkurat som Peer, så legger Tom hodet sitt i fanget på sin ungdomskjæreste og hun synger ham i søvn.

Deretter kommer alle hovedkarakterene sammen i operaens epilog og synger stykkets moral: «Til alle tider, i alle land, har dette ordtaket vist seg sant: Lediggang er roten til alt ondt!»

Eller som Vidar sier det: «Man må finne på noe å gjøre, ellers så blir man ko-ko!»