Djevelen i detaljene
– Jeg er overhodet ikke redd for farger, sier Christina Lovery.
Akkurat dét er tydelig for dem som er kjent med Loverys arbeid. Kostymedesigneren har en rekke fargesprakende teaterprosjekter bak seg, som Charlie og sjokoladefabrikken ved Det Norske Teatret og Alice i Vidunderland ved Nationaltheatret.
– Det er vanskelig å si selv hva som kjennetegner meg som designer, men folk sier ofte at de kjenner igjen streken, sier Lovery.
Nå er hun i Operaen for å legge siste hånd på verket før premieren på The Rake’s Progress. Merittlisten hennes innen teater, film og tv er lang, men dette er første gang Loverys kostymedesign blir å se på Norges største operascene.
– Da jeg tok master ved KHiO, var det i operakostymer, så det var ingen tvil om at jeg hadde lyst til å komme til Operaen, sier Lovery.
– I tillegg er det flere i det kunstneriske teamet jeg har hatt gode samarbeid med tidligere, og det har jo veldig mye å si.
En forvridd visuell verden
Igor Stravinsky skrev operaen The Rake’s Progress basert på åtte satiriske malerier av William Hogarth, som viser den nedadgående spiralen til en mann som arver en stor formue, gambler og fester den vekk, og ender sine dager på et sinnssykehus. Selve ordet rake – eller libertiner, på norsk – er et eldre begrep brukt om en person, særlig mannlig, som lever et hedonistisk, fritt og utsvevende liv.
Hele historien fortelles fra sinnssykehuset, gjennom Toms perspektiv
Hogarths malerier og Stravinskys opera har moralske overtoner når det gjelder å følge sine lyster og velge de enkleste utveiene i livet. I regissør Vidar Magnussens versjon er det imidlertid et annet perspektiv som løftes fram:
– Det har vært viktig for oss å fokusere på at denne mannen er syk, heller enn at det handler om en mann som har tatt feil valg i livet, sier Lovery.
– Det som handler om moral i Hogarths malerier, handler her om kjærlighet til den som er syk, fortsetter hun.
Hele historien fortelles fra sinnssykehuset, gjennom Toms perspektiv, og reisen han drar ut på foregår inne i hans hode.
– Det er Toms visjoner vi ser, og derfor er de oppstykket og blandet. Personene han møter på sin vei, er forvridde versjoner av dem han møter på asylet. Så det har vært en bærebjelke for hele kostymedesignet, sier Lovery.
Det visuelle uttrykket er inspirert av vaskeritualer fra 50-tallets asyl, forteller Lovery:
– Vi ønsket at det skulle være en moderne tid, en slags «ingentid». Det kan være alt fra 1950 og opp til i dag, men gjenkjennbart som noe moderne.
Evig fordobling
Den forvrengte virkeligheten, og opplevelsen av at Toms sykdom forverres, skapes gjennom en rekke virkemidler i både kostymedesign og scenografi. Elementer og detaljer gjentas, og lar de ulike personene og stedene blandes og flyte over i hverandre.
Handlingen drives framover av Nick Shadow, som kommer ut av intet med bud om en beleilig pengearv, som synes å løse alle Toms problemer. Han lokker Tom inn i en pakt med djevelen, og begynner å dukke opp overalt.
– Nick Shadow er den djevelen som sitter på skulderen. Jo verre det går for Tom, jo sykere han blir, jo mer ser han djevelen overalt.
Nick Shadow er den djevelen som sitter på skulderen
Lovery har designet kostymet til Nick Shadow i fire stadier, slik at man visuelt ser hvordan karakteren utvikler seg:
– I begynnelsen er han en snodig mann i gul dress og rødt hår, og så blir han gradvis mer og mer djevel. Håret utvikler seg til horn i takt med at Tom kommer lenger og lengrer inn i sykdommen, sier Lovery.
Det samme røde håret dukker opp på de andre pasientene på sinnssykehuset. Skjortesnippene til djevelen dukker opp i kostymene til de såkalte Respectable Citizens, som også er en forvrengt versjon av pleierne – spilt av et fulltallig Operakor. Kledd i gule dresser, med store former i silhuettene (gjenkjennelig fra andre design Lovery har laget), brukes de til å levendegjøre Toms hallusinasjoner:
– Tanken bak er at de ikke bare skal være individer, men også visuelt kunne utforme bilder sammen. Armen til damene passer inn i armen til mennene, slik at når de kommer gående, er de både enkeltpersoner og også en stor masse.
– Det er en slags duplisering av djevelen, en evig fordobling som bare fortsetter og fortsetter, sier Lovery.
Drakamp mellom godhet og djevelskap
Der Nick Shadow er selve den onde drivkraften som trekker Tom i feil retning, finner vi hans motstykke i Anne Trulove – den evig trofaste forloveden til Tom, som prøver å redde ham og hjelpe ham å bli frisk.
Denne kontrasten mellom det gode og det onde er uttrykt i kontraster mellom de ulike materialene som karakterens kostymer er laget i: det naturlige, ekte mot det syntetisk framstilte.
– I både scenografi og kostymer er det naturen som spiller inn som det ekte, og som representerer den ekte kjærligheten som kan redde Tom, sier Lovery.
Anne Trulove – godheten selv – er kledd i kjoler av naturlige materialer, med blomster–applikasjoner. Nick Shadows siste kostyme, hans fullendte stadium av djevelskap, er av svart, vevd plast, håndsydd i former som får materialet til å se ut som muskelfibre eller sener. Materialet er brukt for å være reflekterende og skinne i lyset. Lovery forteller at dette er en av favorittdetaljene hennes fra prosjektet:
– Det er så vakkert, hvordan linjene er håndsydd. Det er et materiale jeg kjenner til fra før, så jeg har jo store forhåpninger til hvordan det skal fungere i scenelyset. Det blir veldig spennende å se det på scenen, sier Lovery.
Visuell karakterutvikling
I likhet med Nick Shadow har flere av karakterene kostymer som utvikler seg i takt med forestillingen. Anne Truloves kjoler blir stadig mørkere etter hvert som hun taper kampen mot vrangforestillingene som har bitt seg fast i Tom. Og Baba, en skjeggete dame og omreisende sirkusartist, forfaller visuelt idet hun går fra håpefull og klar for kjærligheten, til blakk og nedtrykt etter å ha blitt utnyttet av Tom:
– Baba eksemplifiserer et sårbart utenforskap, og det gjenkjennelige ønsket om å passe inn. Vi møter henne først i en overdimensjonert jakke formet som et hjerte, som symboliserer kjærligheten hun håper å finne, sier Lovery.
– Hun gifter seg med Tom, han utnytter henne, de mister alle eiendeler og ender opp på gaten, og vi ser forfallet som skjer i kostymet hennes.
– I denne tolkningen er hun også pleieren til Tom, som han ser forvridd. En mann, som i Toms hode er en kvinne han gifter seg med.
Tvetydig syfilislek
Like mye som Lovery bruker kontraster for å understreke forskjeller, leker hun også med tvetydighet og tilsynelatende motstridende elementer i ett og samme kostyme.
Til bordellbestyrerinnen Mother Goose – navngitt etter et uttrykk for syfilis fra Hogarths tid – har Lovery designet en vakker kjole i håndmalt silke, laget for å framheve kvinnelige former. Oppover ryggen strekker det seg en hånd, og oppover magen ligger en tunge med perler og paljetter.
– Kjolen skal være forlokkende og forførende, men samtidig er det noe foruroligende der. Perlene som sprer seg oppover tungen, representerer på en måte syfilis og kjønnssykdommer, uten at det er helt en-til-en-forhold, sier Lovery.
– Det er en tvetydighet der som jeg liker å leke med, mellom det tiltrekkende og det farlige. Du vet du bør holde deg unna, men du dykker inn i det likevel.
Tvetydigheten finner vi igjen i hele operaen, som beveger seg mellom ytterpunktene av tragedie og komedie gjennom musikalske og sceniske detaljer. Det er en lek – men en farlig en.
Photo: Stig Håvard Dirdal
Progress